– Vi må snakke sant om hvorfor de ble drept

Mange var samlet i Kirkeparken for å minnes Andreas Edvardsen, Andrine Bakkene Espeland og Eva Kathinka Lütken – de tre ungdommene fra Sarpsborg som mistet livet på Utøya.

I dag er det 15 år siden Norge ble rammet av de verste terrorhandlingene i nyere tid. Til sammen mistet 77 mennesker livet i angrepene på regjeringskvartalet og Utøya.

Rundt 200 mennesker møtte opp ved minnesmerket i Kirkeparken for å minnes Andreas Edvardsen, Andrine Bakkene Espeland og Eva Kathinka Lütken.

– Noen sår blir aldri borte. De blir en del av livet. Derfor er markeringer som i dag fortsatt nødvendig. Og derfor må vi snakke sant om hvorfor dette skjedde, sa ordfører Magnus Arnesen i sin tale.

Både han, Therese Thorbjørnsen (Ap), Hashim Abdi (AUF) og Heidi Edvardsen, som er pårørende og medlem av støttegruppen 22.juli, holdt taler og la ned krans ved minnesmerket. 

Aldri tie, aldri glemme

Denne sommeren har kommunen oppgradet minnesmerket i Kirkeparken. Det har kommet på plass en ny benk og en minnestein. På minnesteinen finner du en QR-kode som leder til minneord om de tre ungdommene vi mistet.

I sin tale fortalte Therese Thorbjørnsen at hun håper det blir et sted hvor nye generasjoner kan bli kjent med Andreas Andrine og Eva Kathinka.

– Det vokser opp en generasjon som ikke opplevde 22.juli. Vårt ansvar for å fortelle blir stadig større, sa hun.

Tale fra ordføreren

Her kan du lese talen til ordfører Magnus Arnesen i sin helhet:

Kjære pårørende, etterlatte, overlevende. Kjære alle sammen.

Det er noen dager i historien som aldri slipper taket.
22.juli 2011 er en slik dag. Ære være minnet til de som mistet livet 22.juli, og jeg vil uttrykke min dypeste medfølelse til de etterlatte.

Hvert år samles vi for å minnes. For å hedre dem vi mistet. For å stå sammen med dem som fortsatt bærer konsekvensene av det som skjedde. Og vi samles for å minne oss selv om ansvaret vi bærer. Et ansvar for å huske. Og et ansvar for å snakke sant om hva som skjedde. Hva betyr det egentlig?

Det betyr at vi ikke gjør historien enklere enn den er. At vi ikke lar årene som går viske ut sannheten. At vi ikke gjør dette til en uforklarlig tragedie som bare rammet oss. Det som skjedde 22.juli var ingen ulykke. Det var terror. Utført av én mann, men drevet av en høyreekstrem ideologi som han deler med mange verden rundt. Både ideologien bak, og hatet som kommer ut av den, lever dessverre i beste velgående også i dag.

En sommerdag som begynte slik sommerdager skal begynne. Med forventninger, ferie, venner og ungdommer nesten beruset av frihetsfølelsen en sommerleir borte fra foreldrene kan gi. Ansatte på vei til jobb, for å "holde hjulene i gang".

For meg var det en helt vanlig sommerdag, med litt oppussing og pakking til ferie. Lyset, varmen, luktene, lydene; de var akkurat de samme som i dag.

Den dagen ble revet bort fra en hel nasjon, kontrastene mellom det ordinære og det grufulle står igjen som en påminnelse om hva som skjedde - og at ordinære, vakre sommerdager ikke må tas for gitt.

77 mennesker ble drept i det mest grusomme terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig.
Åtte mennesker mistet livet i regjeringskvartalet.
69 unge mennesker ble drept på AUFs sommerleir på Utøya.
Blant dem var tre av våre egne; Andreas, Andrine og Eva Kathinka.

De hadde planer og drømmer. Venner de skulle møte. Utdanning de skulle ta. Liv de skulle leve, liv de skulle gitt, livserfaringer de aldri fikk gjøre seg.
77 liv fikk ikke fortsette.
Det er kanskje det mest brutale ved 22. juli; ikke bare at liv ble tatt. Men alt livet som aldri fikk bli levd.

Samtidig lever konsekvensene videre. Hos dem som overlevde. Hos foreldrene som mistet et barn. Hos søsken, besteforeldre, venner og kjærester. Hos alle som fortsatt kan kjenne sorgen komme tilbake gjennom en lukt, en lyd eller en sang de ikke var forberedt på å høre.

Noen sår blir aldri borte. De blir en del av livet. Derfor er markeringer som i dag fortsatt nødvendig. Og derfor må vi snakke sant om hvorfor dette skjedde.

22.juli var et høyreekstremt terrorangrep. Det var et angrep på det norske demokratiet. Og det var et målrettet angrep mot Arbeiderpartiet og AUF - mot unge mennesker som hadde engasjert seg politisk og ønsket å være med på å forme framtidens Norge.
Den sannheten må vi aldri bli redde for å si.
For hvis vi slutter å snakke sant om historien, blir det vanskeligere å lære av den.

Kan det skje igjen? Det korte svaret er ja. Hat forsvant ikke den 22. juli 2011. Ekstremisme tok ikke slutt den dagen. Vi ser den fortsatt; i trusler, i konspirasjoner, i avhumanisering, og i mennesker som deles inn i «oss» og «dem». I ord som gjør veien litt kortere til handlinger.

Derfor er kampen mot ekstremisme aldri noe vi kan ta ett stort skippertak mot.
Den føres i de små samtalene.
Når vi sier imot når mennesker hetses.
Når vi forsvarer den som blir stående alene.
Når vi lærer barn og unge at uenighet aldri gjør et menneske mindre verdt.
Når vi velger fellesskap fremfor frykt.
Det er slik vi hedrer dem vi mistet.

Kjære alle sammen. Vi kan ikke gi Andreas, Andrine, Eva Kathinka og de 74 andre livet tilbake.
Men vi kan gi dem noe annet; vi kan love at de ikke blir glemt, vi kan snakke sant om hvorfor de ble drept, og vi kan gjøre vårt ytterste for at hat aldri skal få den siste stemmen.

Til minne om Andreas Edvardsen, Andrine Bakkene Espeland, Eva Kathinka Lütken og de 74 andre som ble drept 22. juli, vil jeg nå, på vegne av hele Sarpsborgsamfunnet, legge ned en krans ved minnesmerket.

Ære være deres minne.