Andreplass skrivekonkurransen

Historien "Krokodilletante" av Jessica Ranheim Pedersen, 7A Hafslundsøy skole, tok 2. plass.

En historie til «Smarte barn dumme voksne» av Jessica Ranheim Pedersen i 7a Haflundsøy skole.

«Grandtante?» spurte Winona skeptisk. Hun hadde aldri hørt om noen grandtante. Hun så spørrende på foreldrene. De nikket og smilte skjevt. «Har jeg en grandtante?» Spurte Winona igjen. «Det er min tante Ellinor. Derfor blir hun din grandtante. Jeg hadde ingen kontakt med henne som barn, men jeg tenker at det kan jo du ha!» Sa moren. «Og hun kommer hit i morgen for å passe på meg mens dere er på jobb?» Spurte Winona. «Ja, og jeg er sikker på at dere skal komme godt overens.» Sa moren. «Jeg trenger ingen barnepike! Jeg er ikke noe barn, jeg kan passe på meg selv. La meg nyte høstferien i fred!» Klaget Winona aggressivt. «Nå! Det blir vel ikke akkurat noen barnepike, hun kommer bare på besøk. Det blir kjempehyggelig.» Sa moren. «Greit.» Sa Winona. «Greit, men kjapp dere i Sverige.» «Det skal vi, men når du er sammen med henne kommer du nok ikke til å tenke på det.» Sa faren som satt foran tv-en og gomlet på noe potetgull. Moren satt ved siden av sammen med Winona og snakket. «Hun kommer tidlig i morgen.» Sa moren. «Så nå, kjapp i sengs!»

«Våkn opp. VÅKN OPP!» Winona kjente at noen skrek så spyttet sprutet rett i fjeset hennes. Hun gnidde seg i øynene, lenet seg over mot nattbordet og så på klokka. Den var presis 07.00 . Winona snudde seg og så opp i et skrukkete, langt fjes med røde lepper og strenge bryn. Hun var sminket stygt, Winona så hvordan hele fjeset var klumpete og hadde nærmere en lysegrønn farge. Det var da hun kjente stanken. Sterk parfyme som måtte ha gått ut på dato for noen par tiår siden. Hele henne så egentlig ut som hun hadde gått ut på dato for noen tiår siden. Det var den type parfyme som gamle menn bruker, blandet med en lukt av..jungel? Den luktet klam og nesten som en froskedam. Stemmen skjærte igjen mellom tankene til Winona. «Hallo? Er du våken eller?» Damen var høy og slank og hadde kort, mørkebrunt hår. Hun hadde på seg en slags grønn uniform. Nesten som om hun var i militæret. Det var da det stakk til i Winona. Hvem var dette? Hva skulle hun gjøre? Ble hun kidnappet nå? «Hvem er du?! Hva vil du med meg?! Hvor er mamma og pappa?» «Åh, har de ikke sagt det? Typisk dem. Dumme lille Margrete og den late, slurvete blobfisken av en mann.» Winona så skremt og forvirret på henne. «JEG ER DIN GRANDTANTE. JEG SKAL PASSE PÅ DEG IDAG FORDI DU TYDELIGVIS IKKE ER MODEN NOK TIL Å TA VARE PÅ DEG SELV. DU SKAL ADLYDE MEG OG DA SKAL DETTE GÅ FINT. VI STARTER MED EN MORGENTUR ETTER FROKOST. FROKOST OM 5.» Grandtanten brølte som en tiger med sår hals og spyttet som en fisk. Winona gispet. Grandtanten nærmest marsjerte ut av rommet. Winona startet å se for seg historier og lot fantasien strømme gjennom hodet. Hun hadde sett for seg en slitt gammel dame med småkaker og jordbærsyltetøy og melk. Hun var en slitt gammel dame men ingen småkaker. Hun satte seg opp i senga og gjespet. Hun reiste seg opp og gikk bort til skapet. Hun valgte seg ut klær og ordnet seg for dagen og 5 min senere gikk hun forsiktig ned trappene. Da hun kom inn på kjøkkenet sto grandtante med et misfornøyd utrykk i fjeset. «Du ser ut som en dårlig fordøyd fiskekake. Og hva slags antrekk er det?» Winona svarte ikke, hun sto bare å stirret på tanten. «HVA SLAGS ANTREKK ER DET?!» Glefset hun strengt. «Klær?» Sa Winona nølende. «Jeg ser det, ser jeg dum ut eller?» Ja tenkte Winona. «Men det der er ikke no’ ordentlig klær. Er du ikke fult klar over at vi skal gå tur? Du kunne ha fått gått og skiftet men det er ikke tid for det nå, så du får vel bare gå ut som slik en slask. Eplet faller vel neppe langt fra stammen.» Winona gispet overrasket. Sinnet kokte men hun pustet ut og sukket. «Nå. Se å lag noe ordentlig mat. Jeg har sett i skapene og huff og huff der var det jo bare slaskerier! Heldigvis for deg har jeg med dette flotte brødet og denne deilige kaviaren.» Winona stirret. Da grandtante satte brødet i bordet så kom det er brak. Brødet var så grovt og hardt. Det så rett og slett ufordøyelig ut. Og kaviaren hadde slik en stank. Winona måtte stå i noen sekunder å lure på om dette kanskje var kattemat. Hun kjente seg kvalm. «Den lukter helt bedritent.» Presset hun frem. «Det er nok ikke den du kjenner stanken fra.» Sa tanten og lo hardt av sin egen vits. Winona lo ikke. «Neida, jeg bare tuller. Skjønte du den ikke eller? Men du skal slippe å stinke hele dagen idag.» Sa grandtanten, fortsatt fornøyd med sin egen vits. Og før Winona rakk og reagere, så trakk grandtanten noe opp av lommen som så rett og slett ut som en mini tank full av noe dødelig gass. Hun sprayet Winona rett i fjeset og Winona kjente umiddelbart den ubehagelige lukten. Hun gnidde seg i øynene og åpnet de, kun for å se grandtanten’s onde smil.

Resten av dagen ble kort oppsummert helt forferdelig. Når foreldrene kom hjem på kvelden var Winona helt utslitt. Hun hadde gått de lengste turer, føltes som hun hadde gikk gjennom alle verdens jungler og over alle verdens fjell. Hun hadde fått minst 6 flott, fått hørt minst 50 ganger at hun er en amatør og luktet fortsatt helt ubehagelig ekkelt. Det hun tenkte var verst var nok selve denne tanten. Hun skrek og styrte og kjeftet for alt, og når hun skrek så ble det lange fjeset helt åpent fordi munnen var så stor at man kunne se helt ned i halsen. Det føltes nesten som å bli spist av en krokodille. I skogen kastet hun en orm på Winona også. Heldigvis ikke en hoggorm men fortsatt ille. Inni hodet sitt kom Winona på et fantastisk navn for denne tanten. Krokodilletante. Men Winona visste en ting Krokodilletante hatet og fryktet for hele livet. Gresshopper. Winona lot merke til dette da en gresshoppe hoppet opp på jakken til Krokodilletante. Da skrek hun som en ape som ble fritert levende.

Med en gang foreldrene kom hjem var alt hun gledet seg til å sladre om alt denne forferdelige Krokodilletanten hadde gjort og sagt. Så hadde de sikkert kastet henne ut med en gang og så måtte Winona aldri se henne igjen. Og 50 år senere kunne de le av alt dette. Men sånn ble det IKKE.

«Winona, vi snakket med tante før hun dro og vi kom fram til at dette gikk så bra at... hun kommer hit hver dag mens vi er på jobb!» Winona åpnet munnen på vid gap. Hun var sjokkert. «NEIIIII!» Hylte hun. «Men vennen min da, det blir vel fint å ikke være så ensom.» Sa moren og holdt rundt Winona.

Neste Torsdag skulle Krokodilletanten komme igjen. Men denne gangen var Winona fast bestemt på at det skulle bli annerledes. Sekundet Krokodilletante trampet inn døra satt Winona allerede på lur og spiste frokost. Ikke no hardt brød idag. Hun spiste fortsatt en frokost med proteiner og energi, hun var ganske trøtt fordi hun måtte stå opp så tidlig og fordi hun hadde nemlig vært oppe lenge forrige kveld. Og fanget gresshopper.

Det første Krokodilletante hørte når hun kom inn i huset, klar i uniformen sin, var en lyd som fikk hårene i nakken til å reise seg. Gresshoppe sang. «WINONA! VÅKN OPP.» Skrek hun opp i trappa. «Her er jeg.» Ropte Winona fra kjøkkenet. «Hva er DET?» Spurte Krokodilletante når hun kom traskende inn på kjøkkenet med de skitne støvlene på. «Jeg har jo med frokost til deg, det vet du vel! Litt av en frekkas du også. Og hva er den forferdelig irriterende lyden?» «Jeg vet ikke Grandtante.» Sa Winona forsiktig. «JeG VeT iKkE» etterlignet Krokodilletante med pipende stemme. Winona åpnet forsiktig krukken hun hadde i fanget mens hun så opp på Krokodilletante. Hun løftet kjapt opp krukken og dyttet den mot Krokodilletante. Plutselig hadde hun fjeset fult av gresshopper. «AHGGGGHHHHH! HVA ER DETTE?!» Hylte hun. Winona trakk opp en hjemmelaget parfyme hun hadde laget. Det var en blanding av en av moren sine gamle parfymer og gress. Hun sprayet aggresivt i tanten’s fjes. Hun løp hysteriskt ut. «GÅ DIN VEI ALDRI KOM TILBAKE!!!» og det gjorde hun ikke heller. Men i det hun kom ut med munnen vid åpen av skrekk, så skjente hun noe langt og hardt bli stappet ned i halsen. Det var Winona’s beste venninne Thale som stappet et hardt brød, likt det Krokodilletante serverte Winona, rett ned i halsen. Hun hylte. Thale og Winona hadde planlagt alt dette kvelden før. Krokodilletante så de aldri igjen.

Det gjorde ikke moren og faren heller. De lurte selvfølgelig på hva som hadde skjedd, og Winona forklarte. Til hennes overraskelse trodde de nesten ikke på noe hun sa, og ble ganske sure men det fikk bare gå. Nå slapp Winona (forhåpentligvis) Krokodilletante for resten av livet.