Førsteplass skrivekonkurransen

Historien "Ulovlig halloween" av Mathea Nicolaysen Hammern i 7D ved Kurland barneskole vant 1. plass.

«Jeg gleder meg så masse til Halloween!», sier Amelia. «Shhhh! Ikke så høyt.» Hun visste at ingen voksne her likte Halloween. Amelia var på overnatting hos Ylva, det var sent og foreldrene hadde lagt seg. Det var bekmørkt ute, og ingen biler. «Unnskyld ... men gjør ikke du?» Hun spurte selv om hun visste hvor mye begge gledet seg til Halloween. De hadde snakket så mye om det hver dag. «Så klart! Vi bare må ha matchene kostymer.» hvisker Ylva og ler.

På morgenen gikk jentene for å ordne seg. Begge var veldig like, men likevel forskjellige. Ylva hadde svart, fint og bølgete hår med blå skinnende øyne. Det var det de hadde til felles, blå fine øyne. Amelia hadde fint, blondt og bølgete hår og fregner. Hjemmet til Ylva var grått og kjedelig, men bedre enn Amelias. I denne byen var det nesten om å gjøre å være mest kjedelig. Alle hadde på grå eller svarte klær, og ingen bygninger hadde noe farge.
«Hva vil du ha til frokost? Mamma står opp snart og lager det sikkert til oss» spurte Ylva. «Njææ, jeg vet ikke? Egg og bacon kanskje?» Klokka var fem på åtte. Mammaen til Ylva stod alltid opp nøyaktig åtte. «Vi har to minutter på oss! Vi må jo planlegge hva vi skal være på Halloween!» sa Amelia litt bekymra. «Heks kanskje eller Zombies?» svarte Ylva. «Ja det vil-», mammaen kom ned trappene. «Ja, det vil jeg! Å gjøre ekstra lekser høres gøy ut!» sa Amelia for å redde seg ut. Mammaen til Ylva så på dem, men sa ingenting helt til hun kom til kjøkkenet. «Det blir brød med ost til frokost jenter» Hun brukte den strenge stemmen sin, så de kunne ikke si noe på det.

Etter frokost gikk de ut så de kunne snakke mer. Begge pakket seg inn i jakke og lue, det var en iskald dag idag. Det var fortsatt litt mørkt. «Jeg gleder meg til skolen i morgen!» Amelia elsket skolen. Hvilke barn gjorde vel ikke det? «Jeg og! Jeg gleder meg i hvert fall til å se frøken igjen» Alle barna i byen elsket skolen. Nesten alle gikk i samme klasse fordi byen var så liten. Det var bare tre trinn. «Tror du vi kommer til å ha Halloween fest som i fjor?» lurte Ylva på. «Jeg håper ikke det, den ble jo bremsa!» I fjor ble festen bremsa av en lærer som heter Ruth, hun syns det ble for mye støy. Ruth er en dame med langt tilsittende skjørt og stram dott. Hun var nesten alltid sur. «Ja, men du skjønner hva jeg mener!» «Ja da, så klart jeg vil ha det!» Så begynte telefonen til Amelia å spille av en av sangene til Justin Bieber. «Baby baby baby aaah» Det var ringetonen hennes.
Amelia svarte, det var faren hennes. Han sa hun måtte hjem. De hadde jo nesten akkurat kommet ut. «Jeg må hjem...» sa Amelia og fniste. «Hæ?» sa Ylva oppgitt. «Hadet da!» sa Amelia og gikk. Ylva dro litt etterpå hun og. På vei så Ylva en ny dame. Damen kom rett mot henne. Hun hadde hørt rykter om henne. Alle sa at hun var dum og ekkel. «Hei!» sa hun. «Vet du hvor matbutikken er? Jeg er ny her skjønner du. Jeg har flyttet inn i de grå blokkene der borte.» Damen var veldig hyggelig, hun var kledd i farger og hadde med seg en liten hund. Damen var knall rød i skinnende på grunn av kulden, men allikevel så hun snill og koselig ut. «Ja! Den er til venstre der» Ylva var glad for at det var kommet en ny hyggelig dame til byen. «Tusen takk! Jeg heter Lilly forresten! Hyggelig å møte deg! Men nå som jeg først snakker med noen. Pleier dere egentlig å pynte til Halloween, det er jo bare tre dager til! Det er litt vel grått her syns jeg.» Lilly var veldig pratsom, Ylva likte det veldig godt. Det er ikke stort mange som er det her i byen. «Nei, vi pleier ikke å pynte her i byen. Det er bare på skolen vi gjør sånne ting som det.» sa Ylva med en gretten stemme og så ned i asfalten. «Å nei, men så trist! Jeg skal se om jeg kan fikse opp i det jeg! Jeg må nesten gå! Hadet!» sa Lilly mens hun gikk bortover mot butikken. Hva mente hun med at hun kunne se om hun kunne fikse opp i det? Ylva fikk ikke en gang sagt navnet sitt selv.

Neste dag på skolen skulle de lage Halloween pynt. Amelia holdt på å klippe ut en flaggermus. Ylva tegnet et stort gresskar på et stort ark. «Jeg møtte den nye damen i byen i går!» sa Ylva. «Hæ? Pappa har fortalt meg om at det har flyttet inn en ny person. Han sier at hun visstnok skal være veldig dum og at vi burde holde oss unna henne.» Pappaen til Amelia mener det om alle, så det var ikke stort å bry seg om. «Men han sa også at hun skulle begynne å jobbe på rådhuset. Altså sammen med foreldrene våre!» sa Amelia og senket stemmen litt for hvert ord hun sa. Da ble det stille. Så det var det Lilly mente med at hun kunne se om hun kunne gjøre noe med det.
Nå kom frøken inn. «Hei alle sammen! Jeg ser dere har begynt med Halloween pynten? Dere er kjempeflinke alle sammen.» Frøken var sikkert den beste læreren på hele skolen. Det syns hvert fall Ylva og Amelia. Frøken hadde kort brunt hår med litt krøller, store og svarte runde briller og nesten alltid noe kult å ha på seg. Idag hadde hun på seg en genser med et søtt gresskar på. Hele skolen skulle ha Halloween verksted i dag, så det var nok derfor. «Hvor kjøpte du den?» sa en jente i klassen. «Ja! Den var så fin!» sa venninna. Det virket som om hele klassen likte den nye genseren.

På vei ut til lillefri, planla Ylva og Amelia hva de skulle være sammen. «Jeg vil være en heks tror jeg!» sa Amelia spent. «Nja, men det har du jo vært hvert år da.» «Kan vi ikke være Zombies?» foreslo Ylva. «Ja greit, det høres jo gøy ut det og.» «Kult! Da kan vi sminke oss med blod og masse ekle ting!» «Å! Det ringer inn! Siste mann inn er et råttent egg!» sa Amelia og løp. «Hei! Du tjuvstarta!» ropte Ylva og løp etter henne.

Når de kom inn så ikke frøken like glad ut. Og hun hadde tatt av seg den nye genseren hennes. Jentene la ikke merke til det med en gang. Frøken prøvde så godt hun kunne å smile når alle hadde kommet til ro. «Æh... Hei alle sammen! Jeg har fått en litt morsom nyhet fra rådhuset.» sa frøken ironisk med et litt skeivt smil om munnen. Når hun sa det ble det helt stille, ingen lagde noe lyd. Man kunne godt ha hørt en knappenål falle nå. «Ja, hehe, som jeg sa. Jeg har fått en nyhet. En som jobber på rådhuset sendte meg melding ... og øh...» Hun ville liksom ikke si det, for hun ville ikke såre barna. «De har avlyst Halloween, og nekter å se noe som helst Halloween pynt.» Sa hun så fort at hun måtte trekke pusten dypt etterpå. Men alle hørte det uansett. Nå begynte alle å snakke igjen. «HÆ?» var det noen som sa. Hele klassen begynte å hviske og tiske med hverandre. Det virket som at frøken ikke helt visste hva hun skulle gjøre. Hun bare sto ved kateteret sitt. Hun trakk pusten iblant, men endte opp med å ikke si noe. Men endelig fant hun ut av hva hun skulle si, «Ok, alle sammen! Jeg skjønner at dere er litt oppgitt nå. Akkurat når vi skulle ha verksted og alt det der. Men det er rådhuset vi snakker om, og de bestemmer alt i denne byen. Så vi må nesten bare leve med det. For å muntre dere opp avslutter vi nå, og ingen lekser! Hadet bra» Man merket veldig godt at frøken egentlig ikke ville si det. Ylva og Amelia ble igjen etter at alle hadde dratt for å hjelpe til med å rydde opp.

«Hvordan kan de gjøre sånn? Det er dagen før Halloween, så bestemmer de seg for å droppe det?» sa Amelia mens hun puttet noen farget ark tilbake til der de skal være. «Vi som til og med skulle være Zombies i år!» sa Ylva og sparket til en bok på gulvet mens hun sutret. Men vent litt! Den boken hadde hun lest i! Den handler om en gjeng som har en fest mens foreldrene er borte! Hun fikk en ide med en gang. «Vi kan ha hemmelig Halloween fest, med alle barna i byen!» sa hun så høyt at hun nesten ropte. Frøken snudde seg å så på dem. Det så ikke ut som om at hun var i mye bedre humør. «Ja! Det var en god ide!» sa Amelia og begynte å smile litt. «Jenter ... det var en veldig god ide og hadde vært veldig hyggelig. Men rådhuset er jo her å passer på. De ville merket om vi hadde en hemmelig fest.» «Det er sant» sa Ylva og begynte å miste håpet igjen. «Nei, nei, nei. Alle som jobber på rådhuset skal bort idag, og de kommer hjem imorgen.» sa Amelia, det var nok pappaen hennes som hadde sagt det. «Men det er jo imorgen det er Halloween.» sa Ylva, men så ikke opp. Hun så på gresskaret hun hadde tegnet. «Er det noe vi kan gjøre for å holde dem lenger borte?» sa frøken med et lurt smil.

Nå hadde jentene og frøken gått ut i skole-parken for å kunne planlegge mer. Amelia tegnet noen invitasjoner som hun kunne dele ut.

Mens de drev å planla var Lilly på rådhuset. Hun var spent på den nye jobben sin. «Hei!» sa hun og smilte. Hun sto i døra til et rom med et stort bord. Alle plassene var tatt. Ingen svarte eller sa noe, ingen ga henne et støttende blikk heller, så hun måtte bare stå. Etter å bare ha stått der i stillheten kom det endelig en som het Frank. Han hadde på seg grå dress og var temmelig høy. Det var sjefen på rådhuset. Han stilte seg foran bordet. «Som dere vet skal vi på reise fra idag til imorgen, toget går om 3 timer. Kom igjen! Dra hjem å pakk.» Lilly visste ingenting om dette. Så hun bare pakket og dro tilbake igjen.

Når alle var tilbake kom Frank inn i rommet igjen. «Siden vi har avlyst Halloween må vi passe ekstra godt på at skolen ikke finner på noe tull. Derfor har jeg invitert den eneste nyttige personen som jobber der hit idag.» Den som Frank mente var mest nyttig, var Ruth. Hun kledde seg akkurat som rådhuset mener en dame burde kle seg. Ruth nikket med hodet isteden for å presentere seg. «Jeg har gitt Ruth ansvaret for å passe på at skolen ikke finner på noe tullball mens vi er borte? Forstått?» Ingen svarte, men Frank tok det som et ja. «Da drar vi til togstasjonen.»

På skolen satt fortsatt frøken og jentene å planla. Ylva og Amelia har alltid elsket hvor gæren frøken er, spesielt nå. «Da har vi en plan!» Frøken klappet med hendene og begynte å pakke sammen. Jentene fniste mens frøken danset og nynnet på vei til hovedinngangen. Amelia og Ylva bestemte seg for å dra de og. «Vi drar til bestemor! Hun har mange rare ting» sa Amelia. Amelia sin bestemor var helt ute av seg, alle i byen unngår henne. Hun vokste opp når byen var den gladeste og beste byen. Det var før det ble bygd et rådhus. Alle mente at hun var veldig dum og rar, og det var hun så klart. Men noen ganger, noen få ganger hadde hun rett.

«Hei bestemor!» De kunne høre henne synge på en litt mystisk sang, «Ai halla Ai halla, moraskan destemoraaa». Det var som om hun sang på en slags bønn. Hun ble plutselig stille. De hørte masse skrangling, som om masse kjetting falt på gulvet. «Oioi, neimen uff» Hørte de henne si. Amelia gikk opp for å se hva som skjedde. «Hei bestemor! Skal jeg hjelpe deg med noe?» På gulvet lå det sånne som er på toppen av trommene. «Nei da vennen, jeg bare mistet disse her! Det der er Åge, Garild og-» Bestemor ga alt navn uansett hva det var. Nå kom Ylva opp også. Hun fniste litt, men stoppet når Amelia sendte henne ett skummelt blikk. Amelia var veldig glad i bestemoren sin. Spesielt de gamle historiene sine. Hun ble skikkelig sur når noen sa at hun var gal eller var ekle mot henne. «Å, jeg hadde glemt at dere skulle sove her jeg!», bestemor ble rød i kinnene og kikket ned. «Garild blir sikkert glad for litt besøk. Ylva og Amelia så på hverandre med et bekymringsfullt uttrykk. «Vi lurte på om du hadde noen gamle klær, litt godis og ansiktsmaling?», spurte Ylva og ble helt blek i ansiktet. Hjertet dunket som en sprettball. Hun var redd for at bestemor skulle skjønne det. «Jajaja! Ta det dere trenger for en girls night, hæ?» sa hun og danset i takt når hun sa «girls night». Hun ga dem et lurt blikk og gikk ned. «Tror du hun skjønte det?» hvisket Ylva hemmelighetsfullt. «Det spiller da ingen rolle! Hun kommer ikke til å sladre om hun gjorde det. Kom så finner vi det vi trenger!» De rotet rundt i gamle instrumenter og bursdagskort. «Gratulerer med dagen, Åse! Du blir 10 år! Tenk at du har blitt stor jente!», leste Amelia opp for Ylva. «At hun har tatt vare på det er bare utrolig!», sa Ylva og fant enda flere bursdagskort. Amelia begynte å lete i et stort skap med masse gamle bikinier og badedrakter, og noen gamle skolebøker. Ylva sjekket klokka. «Vi begynner å få dårlig tid!» klaget Ylva og stønnet oppgitt. «Vi kommer aldri til å finne det vi trenger i alt dette!», fortsatte Ylva. «Jeg går å spør bestemor jeg!» sa Amelia og gikk ned til den ryddige stua. Det eneste stedet i huset som faktisk er normalt. «Hvor er det du har disse tingene egentlig?» spurte Amelia forhåpningsfull. «Jeg la det klart der på kjøkkenbordet til dere!» Bestemor pekte på et lite kjøkkenbord med en liten duk med røde roser på. Man så skuffelsen i ansiktet til Amelia. Hun trasket bort, puttet tingene i en liten sekk. «Ylva! Vi må dra!» Jeg har tingene her!» Ylva hoppet nesten ned trappene av glede. Det var kjempespennende, de hadde aldri brutt loven på den måten før. «Når kommer dere tilbake jenter?» hostet bestemor, det hørtes nesten ut som at hun snakket til seg selv. «Åtte tiden! Hadet» sa Amelia og lukket døren. Jentene syklet så fort de kunne. «Er ikke dette litt for enkelt?» peset Amelia. «Det kan da ikke være så enkelt å bryte loven? Ruth passer jo på?» Hun merket at beina begynte å verke. «Vi får bare prøve å se!» hikstet Ylva med en tydelig sliten stemme.

Når de var fremme så skolen helt øde ut. Frøken og jentene skulle møtes på klasserommet. «Dørene er låst?» sa Ylva. «Hæ? Er det ingen her?» Amelia løp for å sjekke de andre dørene. «Alle er jo låst?» Tenk om det ikke ble noe Halloween i år. Tenk om det aldri blir noe Halloween noen gang. «Sjekka du alle dørene da?» sa Ylva med panikk i stemmen. «Hoveddøra, førsteklasse, femteklasse, sjette til syvende ...» ramset Amelia opp. Amelia kjente at stresset bygde seg opp inni henne. «Vent! Det er jo en til! Lærer døra! Til alle kontorene!» Amelia hadde allerede begynt å løpe til andre siden av skolen, og Ylva fulgte på. «Den er åpen.» hvisket Ylva. Det var ikke noe sollys som kom seg inn i gangen. Og de visste ikke hvor lysbryterne var. De måtte klare seg i mørket. «Du vet at dette er den hjemsøkte delen av skolen», hvisket Amelia og krympet seg sammen. Ylva bare så på henne og nikket. Begge to gikk tett i tett og så seg rundt hele tiden. «Når denne skolen her først ble bygd, døde det noen her ... det sies at den personen går igjen på Halloween.» hvisket Ylva igjen og krympet seg enda mere. «Det er Halloween idag! Tenk om spøkelset kommer idag, nå!» hvisket Ylva og snublet i noe. Hun begynte et skrik, men holdt seg for munnen mens hun falt. Pulsen til Ylva gikk amok, det samme skjedde med Amelia. Akkurat idet Ylva skulle til å reise seg opp begynte en dør å åpne seg. Ylva og Amelia holdt pusten mens de så på døren åpne seg sakte, men sikkert. Ylva ble sittende på gulvet, og Amelia gikk tettere på Ylva. «Hallo?» sa en god, og varm stemme. Ylva og Amelia pustet ut av lettelse. «Å hei! Kom inn, kom inn!» hvisket frøken og veivet inn mot klasserommet. Det viste seg at de hadde kommet til syvende klasse gangen. Det var et gresskar Ylva hadde snublet i. «Åh! Der er gresskaret jeg har lett etter! Flott!» Frøken gikk bort for å plukke opp det lille oransje gresskaret. «Elevene kommer snart. Det har jeg og rektor sørget for. Vi må bare ikke være for høylytte og for all del ikke skru på lysene i gangene. Vi vil ikke at Ruth skal dukke opp, vil vi?»

Klasserommet var fullt pyntet til Halloween. Frøken var kledd i en svart kjole, og så hadde hun på seg en litt rar hatt. Ylva tror den er ment til å være en heksehatt. Klasserommet var nesten like mørk som gangen, men klasserommet var fylt med masse lysende pynt. Det lyste oransje og lilla fra alle kanter. Frøken gikk bort til vinduene og trakk for gardinene. «Ok, så de andre sa de skulle komme ved fire til fem tiden.» sa frøken mens hun trakk for de grønne gardinene som frøken hadde hengt masse papir flaggermus på. «Klokka er kvart på fire nå!» sa Ylva. «Er det noe mer vi kan hjelpe til med?» spurte Amelia og kikket rundt i rommet. Det er nesten umulig å ikke se noe nytt hele tiden. «Gjør dere klare! Få på kostymene deres. Husj husj.» Frøken viftet dem mot baggene sine med et bredt smil om munnen. Frøken gikk bort til skapet og fant fram litt mat og snacks.

Nå hadde noen begynt å komme. Amelia satt og malte folk i ansiktet. «Hva vil du være?» spurte hun alle som ville male seg. Ylva tok ansvaret for kostymene. Noen hadde tatt på seg noe de ville ødelegge for et kostyme. Men hvis man ikke hadde med noe, hadde jentene tatt med seg masse gamle klær fra bestemor. Nå hadde nesten hele skolen kommet. Siden de var så få, var det nesten plass til alle. Noen var ute i gangene og lekte gjemsel.
«Dette var jo enkelt!» sa frøken muntert. Hun gikk rundt og danset til Halloween sangene.
Ylva og Amelia satt og snakket med noen andre i klassen om spøkelse som går igjen på denne delen av skolen. Skolen hadde to deler, den nye og den gamle. Klasserommet deres var i den gamle delen. «Det sies at hun eller han skal gå igjen på Halloween.» sa Amelia. «I stad trodde jeg faktisk at han eller hun fantes! Vi kom først, og det var helt mørkt» sa Ylva og grøsset. «Ok, alle sammen! Da kan dere forsyne dere med litt pølser og kake!» sa frøken. «Martine? Gidder du å si til de på gangen at det er mat?» spurte frøken. Martine var den mest populære på skolen. Hun hadde alltid kjæreste, nå var hun sammen med en av guttene på is hockey laget. Ylva og Amelia har likt han siden første klasse. Jentene tok seg en pølse og et kakestykke hver. «Hvem tror dere går igjen. Og når?» spurte en jente. Så kom Martine bort. «Det sies det er en av de gamle lærerne! Fra tidlig nitten hundre tallet. Hun ble fanget i et lite kott her på skolen. Hun kom seg aldri ut! Men det er jo bare en myte så klart» sa hun med et lurt smil og gikk. «Jeg trodde det var en liten gutt jeg» var det noen som sa. «Hvorfor skulle en lærer blitt innestengt i et lite kott?» sa Amelia og løp etter Martine. «Vi må jo finne kottet!» sa en jente som heter Mariel. «Ja! Jeg går å spør Martine og Amelia!» sa Ylva. Mariel satt igjen og spiste opp.
Jentene gikk ut i den mørke ekle gangen. Jentene hadde med seg et lysende gresskar hver. Det oransje krøllete håret til Mariel lyste ekstra opp av gresskarene. «Hvilken vei?» hvisket Martin og så mot begge veier. Nå begynte Ylva å tenke på Lilly, den snille gode damen som kom til byen. Hun skulle ønske at Lilly kunne sett dette. Hun virket ganske spent på Halloween. «Vi starter med høyre?» sa Mariel. De andre nikket også gikk de inn i mørket. De gikk og gikk, men de fant ikke noen luke eller en hemmelig dør. De lette på kontorer og forskjellige klasserom. «Er du sikker på at dette er sant?» hvisket Amelia og snudde seg mot Martine. «Man er aldri helt sikker, men vi må jo prøve å se!» hvisket Martine litt høyt.

Etter de hadde sett seg rundt en stund ... «Hei dere!» hviske ropte Mariel. Martine, Amelia og Ylva skyndet seg bort til Mariel. De hadde gått inn i et lite klasserom som ikke var i bruk. Det var en liten dør der, akkurat plass til at en person kunne ha blitt dytta inn gjennom den lille firkanta døra. «Den er åpen!» hvisket Martine. Hun åpnet den rustne døra så forsiktig hun kunne. Inni stod det bare noen bøtter og en feiekost. «Ååå, det er ikke noe der» sa Amelia og hun hvisket ikke mer, men snakket ganske lavt likevel. «Kom, så går vi tilbake!» sa Martine og tok Amelia og Mariel i armen. Ylva ble igjen. Ville ikke Martine at Ylva også skulle komme? Jentene gikk, Amelia snudde seg og sendte Ylva et bekymret blikk. Men Martine dro henne til seg og satte opp farta. Ylva begynte også å gå. Hun kunne høre at Martine snakket om å slå opp med kjæresten sin. Vent hva var det? Tenkte hun. Ylva brå snudde seg, det var noen der. Det var hun helt sikker på. Personen forsvant før Ylva rakk å tenke klart. Amelia og Martine var borte. Og stemmene deres døde bort. Hjertet til Ylva banket så hardt at det nesten gjorde vondt. Hun fikk en klump i halsen. Personen lyste på en måte, Ylva visste ikke hvordan det hang sammen. Var det Lilly hun så? Den damen med den lille hunden? Nei det kunne ikke være. Tenk om det var Lilly som var spøkelset. Hun kom rett før Halloween, og snakket om Halloween pynt når hun først møtte henne. Ylva bare stod der med gresskaret sitt. Hun hørte skritt. Det kom fra der hun så Lilly eller personen. De kom nærmere. Skrittene var kjappe og korte. De hørtes veldig bestemte ut. Ylva så ingen steder å gjemme seg. Beina var limt fast i gulvet. Nå så Ylva en skygge. Den kom nærmere og nærmere. Hjertet slo hardere og hardere. Ylva fikk ikke til å bevege seg. Hun satt bom fast og ante ikke hvem det var, eller hva som kom til å skje. «Hallo?» sa en dame stemme. Ylva tenkte på gresskaret hun holdt i, damen så at hun var der. Ylva knep igjen øynene sine. Hun turte ikke å se. «Du kan åpne øynene frøken» sa en stram damestemme. Ylva åpnet øynene sakte, men sikkert. Det der var ikke Lilly, det var Ruth. Mattelæreren deres. «Hva gjør du her? Feirer dere Halloween? Åh, jeg visste det!» sa Ruth, men hun hørtes ikke særlig sur ut. Ylva hadde ikke sagt et ord. «Ylva?» hørte de frøken si på andre siden av gangen. De kunne høre skrittene hennes. «Hanne?» sa Ruth og begynte å gå mot skrittene hennes. Ylva hadde aldri visst at frøken egentlig het Hanne. Hun bare fulgte etter Ruth. «Å, hei Ruth» sa frøken med en ganske nervøs stemme. «Hva foregår her?» sa Ruth og begynte å smile. Men ikke det kalde ekle smilet. Hun smilte som om hun var glad liksom. «Jeg regner med at dere har en liten ulovlig Halloween her?» sa Ruth og bare smilte mer og mer. «Nei men Ruth!» sa frøken å gispet. «Du, du.. eh» sa hun. «Ja! Jeg vet, jeg følte for en liten forandring» sa hun og smilte stolt. Hun hadde ikke i den stramme dotten sin. Isteden hadde hun utslått hår med fine bølger. Og hun hadde slettes ikke på seg de stramme grå klærne. Hun hadde på seg en oransje fin kjole med små blomster på. «Vis meg hvor denne festen er da» sa hun og så veldig spent ut. «Ja, hehe. Greit, det er greit det ja. Kom med meg dere» Frøken var helt i sjokk. Hun var likbleik, men det virket som om det var et bra sjokk. For Ruth og frøken hadde det veldig gøy resten av kvelden. Ylva fortalte alle om personen hun hadde sett. Martine, Amelia og Mariel trodde på henne, men ikke noen flere.

«Det er nesten bra det» sa Amelia når de syklet tilbake. Ylva nikket så lo hun. De gledet seg til å fortelle det til bestemor. Så begynte Amelia også å le. De lo så mye at de slet med å puste. Tenk så mye de har gjort på disse tre dagene. Spesielt i dag. Det er noe man aldri glemmer!