Tredjeplass skrivekonkurransen

Historien "Monsteret" av Trillian Karlstad Ryan i 7D ved Kurland barneskole, kom på 3. plass.

Karoline hadde aldri vært spesielt redd for mørket, men nå som klokka snart var tre og det så vidt gikk an å se noe, ble det en litt annen sak. Hun prøvde så hardt hun kunne å sove men tikkingen fra klokka og lyden av biler utenfor vinduet gjorde det vanskelig. «Kanskje jeg bare er litt tørst, og at det er grunnen til at jeg ikke får sove», tenkte hun for seg selv.

Karoline skrudde på lampa på nattbordet. Rommet lyste opp. Hun satt seg opp i senga og stirret på døra en stund før hun endelig sto opp. Hun gikk gjennom den bekmørke gangen inn til kjøkkenet. Karoline gikk bort til kjøkkenskapet og tok forsiktig ned et glass. Glasset lagde en liten klinkelyd, det var ikke veldig høyt, men i forhold til stillheten i huset hørtes det godt. Gulvet knirket da hun gikk bort til vasken. Hun satt glasset på vasken og skulle til å skru den på, også så hun noe som bevegde seg i sidesynet. Karoline hørte plutselig lyden av glass som traff bakken. Karoline antok at det var foreldrene hennes som dulta borti bordet eller noe og snudde seg rundt, men hun så ingen. «H-hallo?» ropte hun, men hun fikk ikke noe svar. Hun løp så fort hun kunne til foreldrene sitt soverom. Da Karoline sto foran døra fikk hun plutselig dårlig samvittighet og bestemte seg for å ikke vekke dem opp, «Kanskje jeg bare så for meg at det var noe der» mumlet hun for seg selv, mens hun gikk sakte tilbake til soverommet sitt. Døra knirket da hun lokket den. Karoline tenkte ikke på vannglasset hun forlot på kjøkkenet, hun bare la seg i sengen sin. Det var fortsatt vanskelig å sove, men i det minste var det mindre biler og ikke så lett å fokusere på klokka. Etter en liten stund sovnet hun.

Karoline våknet opp av lyset som kom gjennom sprekken i gardinen. Klokka var halv sju. Hun reiste seg opp, øyelokkene hennes var tunge og hun ble litt svimmel. Hun gikk sakte bort til kjøkkenet. Moren til Karoline, Linda satt ved bordet og teksta med en av vennene sine. Karoline lot merke til at vasen som stå på kjøkkenbordet nå hadde en sprekk i seg. «Var du eller pappa våken i går kveld?» spurte Karoline. «Nei, tror ikke det. Jeg var ikke våken i hvert fall.» svarte Linda. «Men jeg så noen på kjøkkenet i går!» sa Karoline usikkert. «Det var sikkert ingenting, kanskje det var skyggen fra et tre utenfor vinduet.» sa Linda rolig. Karoline gikk tilbake til rommet sitt og lukket døra bak seg. Hun tok på et par mørkegrå strømpebukser, et glitrete rosa skjørt og en myk lys rosa genser som egentlig var en størrelse for stor. Så gikk hun til badet og gredde håret sitt, og satt opp håret sitt i en høy hestehale. Hun pusset tennene kjapt, og løp til kjøkkenet. «Hva er klokka?» spurte Karoline. «Uhh, klokka er seksten minutter over åtte.» svarte Linda. «Seksten minutter over!? Skolen begynner om fjorten minutter!» ropte Karoline. «Oi sann, du har rett! Karoline, gå å ta på deg sko!» sa Linda høyt. Karoline spurta inn i gangen og tok på skoene sine. Heldigvis hadde ikke skoene hennes lisser. Hvis de hadde hatt det, hadde det tatt en evighet. Linda løp også inn i gangen. «Det eneste hun gjorde var å sette opp håret og ta på sminke, hvorfor var det så viktig?» tenkte Karoline til seg selv, som var litt ironisk siden hun også har satt opp håret i dag. Karoline sto og venta ved døra mens moren hennes tok på seg sko. Når Linda endelig fikk på seg skoene, løp de ut av døra og satt seg i bilen. Karoline rakk ikke ta på seg belte engang før moren hennes begynte å kjøre.

Da de endelig kom frem til skolen var det fem minutter til det ringte inn. Bestevennen til Karoline, Viktoria sto utenfor og venta, hun så utålmodig ut. «Endelig er du her! Jeg kom tidlig i dag så jeg har vært her kjempelenge!» sa Viktoria. «Heh unnskyld, mamma fulgte ikke med på tiden.» svarte Karoline. «Å nei vent!» ropte Karoline «Hva er galt?» svarte Victoria «Jeg har ikke fått spist enda!» sa Karoline «Du kan få et eple, men kan vi hver så snill gå inn? Jeg fryser.» sa Victoria kjapt. «Ok tusen takk.» Svarte Karoline. Victoria så ned på klokka si, «Det er bare ett minutt til det ringer inn!». «Hæ!?» Ropte Karoline. Victoria hadde allerede begynt å løpe inn før Karoline fikk sjansen til å si noe. «Hei- VENT PÅ MEG DA!» Karoline løp så fort hun kunne for å ta henne igjen. Når hun kom inn i gangen hadde Victoria allerede tatt av seg skoene sine og var på vei inn i klasserommet. Karoline kjappet seg med å ta av seg skoene sine og gikk fort etter.

Når hun åpnet døra så alle på henne, Karoline så på klokka hun var nesten fem minutter for sen. Hun gikk bort til pulten sin og satt seg ned uten å si et eneste ord. Matte timen var kjedelig som alltid, det var en sånn time som føles ut som den varte for alltid. Karoline stirret på klokka. Tre minutter til friminutt ... To minutter ... Ett minutt. «Ok, 3A godt jobba! Nå kan dere gå og legge boka i hylla og ta friminutt.» sa læreren til Karoline. Det var mange som løp ut med en gang de rydda pulten. Når Karoline gikk ut av klasserommet så hun Victoria som satt på gulvet og prøvde å knyte skolissene sine. «Victoria? Kan jeg fortelle deg noe litt skummelt?» sa Karoline. «Hva da?» sa Victoria og så opp. «Jeg tror jeg så et monster i går kveld.» hvisket Karoline. «HVA, men det fins jo ikke monstre?!» ropte Victoria. «Sorry, men er du sikker? Hva skjedde?» hvisket Victoria. «Jeg fikk ikke sove det var sånn midt på natta, så jeg gikk for å ta meg et glass vann,» «Mhm.» «men så hørte jeg at stolen bevegde seg, men det var ingen der og mamma sa at hun og pappa ikke var våkene!» sa Karoline «Det høres mer ut som et spøkelse, men fortsatt! Er du seriøs eller tuller du nå?» hvisket Viktoria på en seriøs måte. «Jeg er hundre prosent seriøs!» ropte Karoline. «Hva om spøkelset eller monsteret fulgte etter deg hit!?» sa Viktoria. «Det håper jeg ikke.» sa Karoline fortvilet.

Friminuttet var kort, for kort. Karoline og Victoria var på vei til klasserommet. «Hva skal vi ha nå?» spurte Karoline. «Jeg tror det er kunst og håndverk.» sa Victoria og smilte. Victoria var veldig glad i å male, tegne og alt kreativt som det. Karoline var ikke så entusiastisk. De gikk inn i klasserommet og satt seg ned ved pulten sin. Victoria og Karoline begynte å små prate mens de venta på at de andre skulle komme og at timen skulle starte. «Jeg lurer på hva vi skal gjøre i dag, kanskje vi skal fargelegge eller tegne noe!» sa Victoria. «Ja, kanskje?» svarte Karoline u-entusiastisk. «Å kom igjen det blir sikkert gøy!» sa Victoria oppmuntrende. «Du har sikkert rett.» sa Karoline før hun ble avbrutt av kunst og håndverk læreren deres, Marianne Larsen. «I dag skal vi male blomster! Vi skal bruke rød, blå og gul maling og prøve å blande sammen de tre fargene for å få andre farger. For eksempel blå og gul for å få grønn til stilken. Kan ordenselevene dele ut pensler og ark mens jeg finner maling?» En jente og en gutt reiser seg opp og får en håndfull pensler og ark hver før de begynner å gå rundt i rommet og dele de ut. Marianne står ved samme skapet hun tok penslene ut av og leter etter maling. «Victoria?» sier læreren plutselig. Victoria skvetter og ser opp. «Kan du gå ned i kjelleren og hente blå maling? Jeg er sikker på at jeg så litt sist gang jeg var der nede.» spurte Marianne. «Kan jeg ta med meg noen? Det er skummelt og skittent der.» Spør Victoria lavt. «Kan noen bli med Victoria for å hente maling?» Spør læreren høyt til klassen. Karoline rekker opp hånda så høyt at hun nesten står på stolen sin. «Ok, Karoline du blir med Victoria ned i kjelleren for å hente blå maling.» sa læreren. «I kjelleren?!» ropte Karoline. «Ja, i kjelleren.» sa Marianne. «Karoline, bare kom.» hvisket Victoria. Karoline gikk kjapt ut av døra etter Victoria.

«Hvorfor må vi gå ned i kjelleren for å hente maling? Kan vi ikke bare spørre en av de andre klassene om å låne litt eller noe?» spurte Karoline nervøst. «Vel, Marianne sa at hun så maling når hun var der sist.» sa Victoria. «Jeg skjønner ikke hvorfor noen går ned dit av fri vilje, det er så skummelt der!» ropte Karoline. De gikk ned den siste gangen før trappen til kjelleren. Kjelleren var ikke særlig stor, i hvert fall ikke den delen de fikk lov til å være i. Nå sto de foran den mørke trappen ned til kjelleren. «Hva om monsteret er der nede.» Sa Victoria lavt. «Ikke si sånt, Victoria!» Ropte Karoline nervøst. «Du må innrømme at dette virker som et sted et monster hadde vært.» sa Victoria. Stemmene til Karoline og Victoria ekkoet gjennom det mørke rommet når de gikk nedover trappen. «Hvor tror du malingen kan være?» Sa Karoline så lavt at hun nesten hvisket. «Jeg har ikke peiling, Marianne sa ikke noe om det.» Hvisket Victoria tilbake. «Burde vi dele oss opp og lete?» spurte Karoline. «Nei, herregud. Har du aldri sett en skrekkfilm? Det går alltid galt!» hvisket Victoria aggressivt før hun slo på lyset. «Jeg får ikke lov til å se på skrekkfilmer. Jeg vil bare gjøre dette på den mest effektive måten som mulig, så vi kan komme oss ut herfra.» Sa Karoline, det var tydelig at hun prøvde å hviske, men det var ikke akkurat det hun gjorde. «KLANG» «Hørte du det?» hvisket Victoria. «Ja, tror du det er monsteret?» hvisket Karoline tilbake. «Burde vi gå opp igjen?» hvisket Karoline. «*sukk* Nei. Det er sikkert bare noe som falt. Det går bra.» sa Victoria sakte. «Du har sikkert rett. Jeg har ikke egentlig noe bevis på at det på kjøkkenet var et monster, kanskje det var som mamma sa, at det bare var ett tre utenfor vinduet eller noe.» sa Karoline. «Ja, sikkert. Hvor tror du malingen er?» spurte Victoria. «Jeg vet ikke helt, men vi kan jo sikkert gå litt rundt og se om vi finner det.» sa Karoline samtidig som hun tok et par treige skritt bortover, innover i den mørke kjelleren. Hvert eneste skritt hørtes godt når det ekkoet gjennom rommet. Det var relativt tomt bortsett fra et par esker og noen hyller. Det var et par dører som gikk til andre rom i kjelleren. Karoline gikk bort til en av hyllene samtidig som Victoria rotet rundt i de støvete eskene på gulvet. «Jeg finner bare bøker og sånne ting.» sa Victoria. «Jeg finner ikke noe særlig heller» sa Karoline og gikk bort til en dør, det hang et skilt på døren det så ut som det skulle vert tekst der, men det var gammelt og uleselig. Hun dro i håndtaket, men det var låst. «Hm.» sa Karoline lavt til seg selv. «Jeg fant blå maling!» ropte Victoria plutselig. «Yes! Da kan vi gå opp til klasserommet.» ropte Karoline mens hun lente seg på døra. «Klikk» døra låste seg opp. Karoline falt bakover når den ble åpnet. Karoline rakk ikke tenke på en realistisk grunn til hva det kunne være. «Victoria! Løp!» ropte hun mens hun prøvde å reise seg opp. Der var det, en skapning som steg ut av det mørke rommet. Det tok sakte skritt inn i lyset. Karoline lå på gulvet og skjøv seg bakover og knep igjen øynene. «Karoline da, det er bare vaskepersonalet. Herregud, du skremte meg.» sa Victoria. Karoline så opp, og ja der sto vaskedama og så forvirret ut. «Går det bra med deg?» Spurte hun. «Heh, ja unnskyld, jeg har hatt en stressende dag.» sa Karoline, hun var helt rød i ansiktet og hadde tårer i øynene.

Karoline reiste seg opp og løp bort til Victoria. «Jeg tenker tydeligvis litt for mye på det monsteret.» sa Karoline lavt og begynte å gå opp trappen. «Ja, det tror jeg nok.» sa Victoria og fulgte etter. Det var stille en god stund før Karoline endelig sa «Vi burde kanskje hatt med oss en lærer. Det var kaos altså.» «Haha, ja. Lurer på om klassen bare venter på oss eller om de begynte med noe annet.» svarte Victoria. «Oi, ja. Jeg håper ikke de bare sitter og venter nå.» sa Karoline. De var nesten ved klasserommet nå. Døra var open, men det var fortsatt stille, altfor stille. Det var et par andre dører som også var åpne lenger ned i gangen. Viktoria var noen skritt foran Karoline. Hun gikk sakte inn i klasserommet med malingen i hånda. «Oi.» sa Victoria. «Hæ? Hva skjer?» spurte Karoline. «Du må komme og se på dette.» sa Victoria. Hun tok ett skritt inn i rommet istedenfor å stå i døra, og Karoline fulgte etter. Det var ingen der. Klasserommet så kjemperotete ut, pulter og stoler hadde blitt kastet inntil veggen og alt som sto på kateteret var på gulvet, og gardinene var revet opp. «Hva har skjedd her?» spurte Karoline. «Er det trygt nå?» hørte de noen si. Stemmen hans skalv, som om han gråt. «Ja, eller jeg vet ikke helt. Trygt fra hva da?» sa Victoria. «Og hvor er du egentlig?» Sa Karoline. Gutten reiste seg opp, han satt bak kateteret og var ikke særlig synlig. Det var en gutt i klassen deres, Oskar. «Hva er det som skjedde?» spurte Victoria. «Alt skjedde så fort, jeg rakk ikke helt å se. Ett eller annet angrep. Det var som et dyr, som en tiger eller noe bare at det var noe rart. Det kan ikke ha vært et menneske, men ikke helt et dyr heller.» sa han kjapt. «Hmm, litt som et monster egentlig, men det finnes ikke.» sa han lavt. « «Karoline?» spurte Victoria. «Hva skal vi gjøre?» sa Karoline lavt. «Det er nesten fem hundre elever på skolen, vi må gjøre noe. Vi må få dem ut på en eller annen måte.» sa Victoria og så på Karoline. «Hvordan da?» spurte Karoline. «Brannalarm.» sa Oskar fort. «Hva?» sa Victoria. «Om vi får brannalarmen til å gå, kommer alle seg ut.» sa han. «Ja! Perfekt. Jeg kan gjøre det. Kom dere ut så fort dere kan. Jeg vet hvor det er en bryter.» sa Karoline. «Er du sikker? Jeg kan bli med deg.» sa Victoria. «Nei det går bra.» sa Karoline. Alle tre gikk ut i gangen sammen, Oskar og Victoria løp ut til døra mens Karoline løp samme retning som kjelleren var i. Karoline løp ned gangen så fort hun kunne. Der var den, Karoline trodde det var en spak, men det var en med glass foran. Karoline så rundt seg etter noe hun kunne ødelegge det med, men gangen var ganske tom. Litt lenger ned i gangen var det en hylle full av sko. Karoline løp bort så fort hun kunne. «BANG» Karoline var ikke sikker på hva lyden var, men hun ble definitivt mer stressa. Karoline tok en støvel og løp bort tilbake. Hun sto foran brannalarmen med støvelen i hånda. Hun trakk hendene tilbake sakte og slo til glasset. Det knakk litt men det funka ikke helt. Karoline slo til enda hardere og det funka endelig. Brannalarmen gikk, Karoline kuttet hånden sin på det knuste glasset. Hun løp ut så fort hun kunne sånn at ingen fant ut at det var henne som hadde aktivert alarmen. Karoline holte hånden sin hardt i smerte og løp til nærmeste utgang.

Karoline så Oskar og Victoria i det fjerne, hun løp så fort hun kunne til dem. «Vi må fortelle lærerne om monsteret.» sa Karoline. «Vent hva? Er det et monster? Hvordan vet dere det?» spurte Oskar. «Lang historie, jeg kan fortelle en annen gang.» sa Karoline. Hele skolen var på vei til møteplassen. Karoline, Oskar og Victoria gikk bort til C-klassen. «Ok, vi må splitte opp og fortelle lærere.» sa Karoline. «Ok.» sa Victoria. Karoline gikk bort til læreren i C-klassen. «Hvilken klasse går du i?» spurte læreren. «3A.» svarte Karoline. «Hvor er læreren din?» spurte læreren. «Hun ble spist av et monster! Hele klassen ble spist av et monster! Det er derfor jeg kom bort til deg, dere må gjøre noe!» ropte Karoline. «Ok, nei. Klassen din ble ikke “spist av monstre”. Hvor er de?» sa læreren irritert. «Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle deg! De har blitt spist av monstre.» svarte Karoline. «Gå til klassen din.» svarte læreren kjapt. «Jeg er seriøs, du må gjøre noe!» sa Karoline. Læreren ga hun et strengt blikk, Karoline gikk for å finne de andre. De hadde ikke overbevist noen de heller. En lærer latet som hun trodde på det, men det var tydelig at hun ikke gjorde det. En lærer fant det knuste glasset, så folk begynte å gå innover. «Dere! Vi må gå! Om ingen tror på oss uansett hvor mye vi prøver kan de nesten skylde på seg selv.» hvisket Oskar til de andre. «Nei, vi må hjelpe de vi kan ikke bare la alle sammen gå inn i en bygning med et monster!» hvisket Victoria tilbake. «Unnskyld Victoria, men vi har prøvd og ingen trodde på oss. Det er verre om vi også blir skadet eller dør.» hvisket Karoline. «*Sukk* Ja, du har sikkert rett.» sa Victoria lavt. De løp hjemover mens lærerne var opptatte med å få sine egne klasser til å gå inn.

Etter cirka elleve minutter kom Karoline hjem. Foreldrene hennes hadde akkurat kommet hjem. «Karoline? Er det ikke litt tidlig, skolen har vel ikke sluttet enda?» spurte faren hennes, Rikard. «Det er et monster på skolen! Det har spist klassen min, jeg kunne ikke bli der!» ropte Karoline. «Har du løpt fra skolen fordi det var et “monster” der? Karoline, ting som det fins ikke.» sa Linda strengt. «Jo, men jeg så-» begynte Karoline. «Hva skal vi gjøre nå da? Vi kan ikke la henne bli hjemme.» sa Rikard til Linda. «Nei, jeg vet ikke jeg.» sa hun tilbake. «Hør på meg da. Vær så snill.» sa Karoline med tårer i øynene. «Karoline vi skal kjøre tilbake til skolen.» sa Linda strengt og så på Karoline. Linda måtte dra Karoline inn i bilen, hun nektet å dra, men det hjalp ikke.

Ingen så dem noensinne igjen.